Magnetbånd er et medium for magnetisk opptak, laget av et tynt, magnetiserbart belegg på en lang, smal stripe av plastfilm. Den ble utviklet i Tyskland i 1928, basert på magnetisk trådopptak. Enheter som spiller inn og spiller av lyd og video ved hjelp av magnetbånd er henholdsvis båndopptakere og videobåndopptakere. En enhet som lagrer datadata på magnetbånd er kjent som en båndstasjon.
Magnetbånd revolusjonert Lydopptak og reproduksjon og kringkasting. Det tillot radio, som alltid hadde blitt sendt live, for å bli registrert for senere eller gjentatt lufting. Det ble tillatt å spille inn grammofonplater i flere deler, som deretter ble blandet og redigert med tålelig tap i kvalitet. Det var en nøkkelteknologi i tidlig datautvikling, slik at uovertruffen datamengder blir mekanisk opprettet, lagret i lange perioder, og raskt tilgjengelig.
I de siste tiårene har andre teknologier blitt utviklet som kan utføre magnetbåndets funksjoner. I mange tilfeller har disse teknologiene erstattet tape. Til tross for dette fortsetter innovasjon i teknologien, og Sony og IBM fortsetter å produsere nye magnetbåndstasjoner.
Over tid kan magnetbånd som ble produsert på 1970- og 1980-tallet lider av en form for forringelse som kalles klebrig-skjoldsyndrom. Det er forårsaket av hydrolyse av bindemidlet i båndet og kan gjøre båndet ubrukelig.
